Som nevnt innledningsvis tilhører NREL 818 en serie profiler som er
utviklet for bruk i vindturbinblader. Det er lagt vekt på egenskaper
som lavt maksimalt løft, flat løftkurve ved maksimalt løft
samt lav følsomhet overfor overflateruhet.
Beregningene er utført ved et Reynoldstall på 2 millioner, og
hastigheten er så lav at fluidet antas inkompressibelt. Som nevt
ovenfor er det benyttet to turbulensmodeller og to finheter på
regnenettet, betegnet som Grid A (257×65) og Grid B (129×33).
Dimensjonsløs løftekoeffisient er vist i Fig. 11
som funksjon av angrepsvinkelen, . Kurvene på figuren er
beregnet med et referanseprogram av Eppler [8],
som antas korrekt i det lineære
området av polaren, dvs. mens viskøse effekter har liten
påvirkning på potensialfeltet omkring aerofoilen.
Også vist er resultater fra
klassisk potensialteori (friksjonsfritt) løst med et panel-metode
program. Potensialteorien gir for stor gradient og gir alt for høyt
maksimalt løft.
Figure 11:
Dimensjonsløst løft plottet mot angrepsvinkelen for NREL 818 aerofoil ved Re=2 millioner.
Ser vi bort fra resultatene med panel-metoden i Fig. 11
er de beregnede
løftkoeffisienter i godt samsvar inntil maksimalt løft, hvor
steilingsforløpet domineres av viskøse effekter.
Grensesjiktstykkelsen øker dramatisk ved begynnende avløsning av
grensesjiktet ved bakkant, og den aerodynamiske motstanden øker
tilsvarende. Dette er vist i Fig. 12. Etter
maksimalt løft er det en viss spredning i resultatene, både med
hensyn til turbulensmodell og regnenett. Baldwin-Lomax modellen (BLM)
gir klart høyere løft enn modellen (SZS), og gir
samtidig spredning av resultatene avhengig av regnenettets maskevidde.
SZS modellen gir sammenfallende resultater på både grid A og B,
og ut i fra diskusjonen overfor vedrørede aerofoil A kan vi trekke
den konklusjon at denne modellen gir de mest realistiske anslagene
for både løft og motstand.
Figure 12:
Dragpolar i form av dimensjonsløst løft plottet
mot dimensjonsløst drag
for NREL 818 aerofoil ved Re=2 millioner.