Metodikk

Metoden som benyttes for løsning av Navier-Stokes likninger er en kontroll-volum (finite volume) metode basert på sentrale differanser i romlige koordinater og en eksplisitt Runge-Kutta metode for tidsintegrasjonen [1][2]. Metoden baseres på at man starter fra et initialfelt som marsjeres i tid inntil en stasjonær tilstand nås. Ved denne stasjonære tilstand er konserveringslikningene for masse, impuls og energi tilfredsstilt. Tidssteget blir beregnet lokalt i hvert kontrollvolum for å øke konvergensraten.

Turbulensen blir modellert ved å introdusere en effektiv viskositet som er summen av den molekylære (eller laminære) og den turbulente. Den turbulente viskositeten blir bestemt fra en karakteristisk hastighets- og lengdeskala for turbulensen. Turbulensmodeller blir klassifisert etter hvor mange differensiallikninger som benyttes for å bestemme disse karakteristiske størrelsene. I dette arbeidet er den algebraiske (0-liknings) modellen av Baldwin og Lomax [3] benyttet. Denne modellen benyttes ofte som referanse i flyindustrien. I tillegg er en ny 2-likningsmodell av typen benyttet, som inneholder nye dempningsledd basert på arbeidene av Myong og Kasagi [4] og Grasso og Falconi [5]. Denne siste modellen har betegnelsen SZS i resultatene.